| 1. |
- Buunen, Mark, et al.
(författare)
-
Survival after laparoscopic surgery versus open surgery for colon cancer: long-term outcome of a randomised clinical trial.
- 2009
-
Ingår i: The lancet oncology. - 1474-5488 .- 1470-2045. ; 10:1, s. 44-52
-
Tidskriftsartikel (refereegranskat)abstract
- BACKGROUND: Laparoscopic surgery for colon cancer has been proven safe, but debate continues over whether the available long-term survival data justify implementation of laparoscopic techniques in surgery for colon cancer. The aim of the COlon cancer Laparoscopic or Open Resection (COLOR) trial was to compare 3-year disease-free survival and overall survival after laparoscopic and open resection of solitary colon cancer. METHODS: Between March 7, 1997, and March 6, 2003, patients recruited from 29 European hospitals with a solitary cancer of the right or left colon and a body-mass index up to 30 kg/m(2) were randomly assigned to either laparoscopic or open surgery as curative treatment in this non-inferiority randomised trial. Disease-free survival at 3 years after surgery was the primary outcome, with a prespecified non-inferiority boundary at 7% difference between groups. Secondary outcomes were short-term morbidity and mortality, number of positive resection margins, local recurrence, port-site or wound-site recurrence, and blood loss during surgery. Neither patients nor health-care providers were blinded to patient groupings. Analysis was by intention-to-treat. This trial is registered with ClinicalTrials.gov, number NCT00387842. FINDINGS: During the recruitment period, 1248 patients were randomly assigned to either open surgery (n=621) or laparoscopic surgery (n=627). 172 were excluded after randomisation, mainly because of the presence of distant metastases or benign disease, leaving 1076 patients eligible for analysis (542 assigned open surgery and 534 assigned laparoscopic surgery). Median follow-up was 53 months (range 0.03-60). Positive resection margins, number of lymph nodes removed, and morbidity and mortality were similar in both groups. The combined 3-year disease-free survival for all stages was 74.2% (95% CI 70.4-78.0) in the laparoscopic group and 76.2% (72.6-79.8) in the open-surgery group (p=0.70 by log-rank test); the difference in disease-free survival after 3 years was 2.0% (95% CI -3.2 to 7.2). The hazard ratio (HR) for disease-free survival (open vs laparoscopic surgery) was 0.92 (95% CI 0.74-1.15). The combined 3-year overall survival for all stages was 81.8% (78.4-85.1) in the laparoscopic group and 84.2% (81.1-87.3) in the open-surgery group (p=0.45 by log-rank test); the difference in overall survival after 3 years was 2.4% (95% CI -2.1 to 7.0; HR 0.95 [0.74-1.22]). INTERPRETATION: Our trial could not rule out a difference in disease-free survival at 3 years in favour of open colectomy because the upper limit of the 95% CI for the difference just exceeded the predetermined non-inferiority boundary of 7%. However, the difference in disease-free survival between groups was small and, we believe, clinically acceptable, justifying the implementation of laparoscopic surgery into daily practice. Further studies should address whether laparoscopic surgery is superior to open surgery in this setting.
|
|
| 2. |
- Skotnes, Liv Heidi
(författare)
-
Forstyrrelser i de nedre urinveier hos gamle på sykehejm : urininkontinens, residualurin, urinveisinfeksjon, samt inkontinenspleie
- 2012
-
Doktorsavhandling (övrigt vetenskapligt/konstnärligt)abstract
- Det overordnede målet med denne avhandling var å få en oversikt over ulike forstyrrelser i de nedre urinveier hos gamle. Dernest var målet å beskrive oppfatninger og barrierer som influerte på personalets muligheter for å gi riktig inkontinenspleie til beboere i sykehjem. Avhandlingen består av en kvantitativ studie (artikkel I, II, III), og en kvalitativ studie (artikkel IV). Artikkel I var en tverrsnittstudie. Artikkel II og III var en prospektiv tidsdesignstudie med en oppfølgingsperiode på ett år. 183 beboere fra seks sykehjem deltok i den kvantitative studien. I artikkel I ble prevalensen av urininkontinens hos norske sykehjembeboere evaluert. I tillegg ble det forsøkt å identifisere faktorer som var assosiert med urininkontinens i denne populasjonen. I artikkel II ble det undersøkt om residualurin var en risiko for å utvikle urinveisinfeksjon hos gamle på sykehjem. I artikkel III ble det undersøkt om bleiebruk per døgn er en pålitelig metode for å kvantifisere urininkontinens hos sykehjemsbeboere. Det ble også studert om det var sammenheng mellom urinveisinfeksjon, bleiebruk per døgn og væskeinntak. I den kvalitative studien var målet å identifisere oppfatninger og barrierer som influerte på pleiernes muligheter for å gi riktig inkontinenspleie. Fem avdelingsledere, fem sykepleiere og fem hjelpepleiere ble intervjuet i til sammen tre fokusgruppeintervjuer.Analysen i artikkel I viste at 122 beboere (69 %) var inkontinent for urin og 144 (83 %) brukte bleier. 14 % brukte bleier for sikkerhets skyld. Lav ADL-skår, demens og urinveisinfeksjon var assosiert med urininkontinens (P = <0.01). I artikkel II hadde 98 beboere (63.3 %) residualurin mindre enn 100 ml, og 52 (34.7 %) hadde residualurin på 100 ml eller større. I løpet av oppfølgingsperioden hadde 51 beboere (34 %) utviklet en eller flere urinveisinfeksjoner. Forekomsten av urinveisinfeksjon var høyere hos kvinnene enn hos mennene (40.4 % versus 19.6 %; P = 0.02). Det ble ikke funnet noen signifikant forskjell i gjennomsnittlig residualurin mellom beboere som utviklet og som ikke utviklet urinveisinfeksjon (79 versus 97 ml, P = 0.26). Residualurin på 100 ml eller større var ikke assosiert med større risiko for utvikling av urinveisinfeksjon.I artikkel III brukte 118 (77 %) av beboerne bleier. Bleiebruk per døgn er et upålitelig mål på urininkontinens hos beboere i sykehjem. Beboere som brukte bleier hadde en økende risiko for å utvikle urinveisinfeksjon sammenlignet medvibeboere som ikke brukte bleier (41 versus 11 %; P = 0.001). Daglig væskeinntak var ikke assosiert med urinveisinfeksjoner (P = 0.46). Antall bleieskift viste ingen korrelasjon med risikoen for utvikling av urinveisinfeksjon (P = 0.62). Bleiene som beboerne brukte per døgn, viste stor variasjon i inkontinensvolum. I den kvalitative studien ledet innholdsanalysen fram til tre emner og åtte kategorier. Det første emnet, Oppfatninger og barrierer assosiert med beboerne, inneholdt en kategori ”fysiske og kognitive problemer”. Det andre emnet, Oppfatninger og barrierer assosiert med personalet, inneholdt tre kategorier: ”manglende kunnskaper”, ”holdninger og tro” og ”manglende tilgjengelighet”. Det tredje emnet, Oppfatninger og barrierer assosiert med den organisatoriske kulturen, inneholdt fire kategorier: ”rigide rutiner”, manglende ressurser”, ”manglede dokumentasjon” og ”svakt lederskap”. Resultatene i denne avhandlingen viser at forekomsten av urininkontinens i sykehjem er høy. Absorberende produkter er hyppig brukt uten en kjent historie av urininkontinens. Fysisk svekkelse, demens og urinveisinfeksjon er assosiert med urininkontinens. Residualurin er vanlig hos beboere i sykehjem. Det ble ikke funnet noen sammenheng mellom residualurin og urinveisinfeksjon. Bruk av absorberende bleier er assosiert med økt risiko for utvikling av urinveisinfeksjon. Bleiebruk per døgn og væskeinntak var ikke korrelert med økt risiko for utvikling av urinveisinfeksjon. Bleiebruk per døgn er et upålitelig mål på urininkontinens hos beboere i sykehjem. Funnene fra den kvalitative studien viser at det er mange barrierer som influerer på personalets evne til å gi riktig inkontinenspleie til beboere i sykehjem. Det kan likevel se ut som om personalets oppfatninger og holdninger, samt manglende kunnskaper om urininkontinens, er de viktigste barrierene for å gi riktig inkontinenspleie.
|
|
